Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Den barnehagen vi kjenner i dag, står vi i fare for å måtte ta farvel med, fordi politikerne ønsker en barnehage med mer standardisering, mer detaljstyring og individuelle læringsmål. Under tittelen Fremtidens barnehage skrev vi nylig om hvordan store statlig finansierte forskningsprosjekter innrettes slik at de gir politikerne faglig legitimitet endringer med store konsekvenser for barnehagens pedagogikk. Prosjektene vi viser til, er Fremtidens dagtilbud og Gode barnehager for barn i Norge(GoBaN). I tillegg nevner vi GoBaNs søsterprosjekt Blikk for barn. Blant annet stiller vi oss kritisk til at barns medvirkning fraværende som kvalitetsmål, og til manglende interesse for at barn er medvirkende i vurderingen av barnehagens kvalitet.
I en kommentar til dette innlegget skriver en leser
«I GoBaN-prosjektet forsker en av forskerne på barns medvirkning. En kvalitativ studie med medvirkning som fokus. Ellers er det også av interesse etter mitt syn, at man kan ha et stort forskningsprosjekt som ikke er tuftet i noen spesiell teori, eller med utgangpunkt i et gitt paradigme. Dette tror jeg er litt ‘trendy’ for tiden, og jeg undrer meg over hvilken betydning det får når man forsker ’teori-uavhengig’. Jeg vet ikke om dette helt stemmer, men det er en tendens jeg synes jeg ser.»
Denne kommentaren gir oss anledning til å bringe inn noen nyanser, identifisere noen dilemmaer og peke på flere problematiske aspekter ved de store forskningsprosjektene.
Delprosjekter med en annen faglig profil
Det er delprosjekter i GoBaN og kanskje særlig i Blikk for barn som har en annen innretting enn de som er dominerende. Vi skriver kanskje, fordi det ikke er så enkelt å få oversikt over delprosjektene, og forholdet mellom de to prosjektene. I Blikk for barn er barns medvirkning, livskvalitet hos de yngste barna og estetiske dimensjoner ved barns læring temaer i kvalitative studier. Vi ser at vår kritikk kunne vært mer nyansert. Når vi ikke valgte å legge vekt på nyansene, er det fordi saken dreide seg om hvordan forskning brukes til å underbygge politikk, og det er høyst usikkert om funn fra disse delprosjektene kommer til å få gjennomslag. Det er en tendens til at det tas lite hensyn til kvalitative studier i politikkutformingen. Byråkrater i Kunnskapsdepartementet uttaler offentlig at de mange kvalitative studiene om barnehagen ikke gir tilstrekkelig viten, og at dette er vanskelig generaliserbar og valid forskning. Da Ludvigsen-utvalget bestilte en oppsummering av relevant nasjonal og internasjonal forskning innenfor barnehagefeltet, var det kunnskap om «effekten» av å gå i barnehage det etterspurte. Det fikk de også. De fikk et notat fra Utdanningsdirektoratet om effekter, framstilt som objektiv, nøytral og udiskutabel kunnskap: en masse tilfeldige funn, utelukkende fra effektstudier, som viser til et svært begrenset utvalg av den forskningen som finnes om barnehagen. Dette var det som ble sendt fra det direktoratet som er satt til å sikre at barnehagen drives i samsvar med formålsparagrafen.
Politikerne tillegger kvalitative studier liten vekt. De vil ha klare svar. Det er tall, statistikk og longitudinelle effektstudier de fester sin lit til. Det finnes også en økende tendens til å ville måle effekten av pedagogisk arbeid ut fra barnas prestasjoner. Med denne tendensen følger ønsket om å innføre læringsmål i barnehagen.
At kvalitativt orienterte prosjekter som vektlegger barns medvirkning, livskvalitet og verdighet, sorterer under samme paraply som prosjekter med et helt annet ideologisk fundament, behøver ikke å gå utover disse prosjektenes kvalitet. Det er å håpe at de kan ha en korrigerende funksjon. Vi har tro på at dette er prosjekter som vil kunne få betydning for barnehagen og for barnehagelærerutdanningen. Det vi stiller oss tvilende til, er om politikerne vil bry seg om resultatene av disse prosjektene.
Forskeres dilemma
At delprosjekter med fundamentalt forskjellig profil sorterer under samme paraply, illustrerer et av de store dilemmaene vi som barnehageforskere står overfor: Det er i de store, prestisjefylte prosjektene det finnes forskningsmidler. Skal forskere med nærhet til barnehagen ha noen mulighet til å få ekstern finansiering til sine prosjekter, ser det ut til at det er nødvendig å svelge noen kameler.
Noen velger å gå inn i prosjekter som de i utgangspunktet er kritiske til, for å bidra til at helheten blir bedre. Dette er en strategi vi har forståelse for. Problemet ligger i at man samtidig kan bidra til å legitimere noe man ikke står inne for. Man kan bli et nyttig alibi. Kritikken av det ensidige effekt- og utbytteperspektivet, kan avvises med at det finnes mange perspektiver. Kritikken av at barns perspektiver og medvirkning er fraværende i forståelsen av kvalitet, kan avvises med at medvirkning finnes som tema i flere av delprosjektene og at de også har en annen forskningstilnærming. At perspektivene finnes, hjelper fint lite hvis de settes i parentes når det avgjøres hvordan forskningen skal få politisk betydning.
Å inkludere forskere som er kritiske til politikernes «bestillingsforskning» i de store prestisjeprosjektene, kan være et sjakktrekk for å unngå kritikk. Det er opplagt vanskeligere å kritisere et prosjekt man selv har forbindelser til, enn et prosjekt man er helt fristilt i forhold til. I denne sammenhengen vil vi minne om at man som forsker alltid er prinsipielt fristilt, både ut fra samfunnsmandatet og ut fra forpliktelsen til å være sannhetssøkende. Akademisk frihet innebærer at man aldri lar økonomiske bindinger eller personlige relasjoner være til hinder for at man ytrer seg fritt i offentligheten. Vi oppfordrer forskere som inngår i de store paraplyprosjektene, til å bruke denne friheten til å gjøre eventuelle uforenlige faglige ståsteder eller diskusjoner kjent for offentligheten.
Teoriløs forskning som trend
I kommentaren bemerkes det at vi står overfor store forskningsprosjekter som ikke er tuftet i noen spesiell teori eller et gitt paradigme. Hun som har skrevet kommentaren, undrer seg over hvilken betydning det får når man forsker ’teori-uavhengig’. «Jeg vet ikke om dette helt stemmer, men det er en tendens jeg synes jeg ser», skriver hun. Vi tror det stemmer, og at hun med sin kommentar går til kjernen av problemet. Den trendy teoriløsheten fortjener å bli utdypet. Det er helt klart en tendens.
Denne tendensen kan føre til at åpenheten om forskningen svekkes. Dette kan skje som en følge av at premissene ikke er gjort kjent. I all forskning foretas valg og avgrensninger, og det er et kvalitetstegn at det gjøres grundig rede for hva som ligger til grunn for dem. Dersom man ikke gir til kjenne hvordan man ser på verden og på hva som er mulig å vite om den, er det en åpenbar svakhet. Hvilken vitenskapsteoretiske posisjon man inntar, får igjen følger for valg av teoretiske perspektiver. Når man ikke gjør rede for disse, overlater man i for stor grad til leseren å gjette hvordan data analyseres og tolkes.
Forskning uten teori, og tilhørende grundig analyse, er mer å regne som en enkel form for rapport, slike som leveres de mange konsulentbyråene som gjennomfører oppdragsforskning. Problemet med denne teoriløse forskningen, presentert som ‘rapportering fra virkeligheten’, er at den gir seg ut for å være nøytral. Det er den ikke. Den er tvert imot svært verdiladet. Det er all forskning, så det er ikke her problemet ligger, forskjellen ligger i om man er åpen eller taus om verdimessig stillingtaken. Det er med andre ord tausheten som er problemet. Forskningen blir normativ, uten at det normative grunnlaget er redegjort for. At forskningsresultatene brukes i politikkutforming gjør det enda mer problematisk.
Det er forskjell på å være normativ og å bedrive normativ argumentasjon. Normativ argumentasjon handler om gjøre rede for verdiene som ligger til grunn og argumentere for at noe er mer fordelaktig enn noe annet ut fra disse. Det dreier seg om å vise tendenser som avviker fra intensjoner det er enighet om, eksempelvis formålet for barnehagen eller skolen, og argumentere for hvorfor tendensene eventuelt er uheldige.
Samtidig som rapporter er det som etterspørres av politikerne, er det en tendens til at teorisvak forskning løftes fram gjennom såkalt anerkjente internasjonale tidsskifter. Mange tidsskifter har som premiss at en vitenskapelig artikkel følger IMRaD-strukturen. IMRaD står for Introduction – Method – Results – and – Discussion. Problemet er primært ikke strukturen, men at det mangler en T – for Theory.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
